God smak?

Jeg har alltid vært opptatt av smak. Mat og drikke – samme det. Enten det er brød, smør, ost eller vin. Husmannskost eller Michelin. Noen opplevelser setter seg på minnet og blir uforglemmelige. Andre lever ingen andre steder (enn på Instragram). De sterkeste minnene er likevel knyttet til det å være til stede i nuet. Vi snakker så mye om zen, om mindfulness, om yoga og avanserte teknikker for å slappe av. For meg handler det å smake nettopp om mye av dette. Å tilnærme seg vin på en analytisk måte som fremdeles krever konsentrasjon om et mål. Jeg kan ikke ha for mye lyd rundt meg. Jeg må se det jeg smaker. Jeg har noen minimumskrav til hva jeg krever av et glass. Helst vil jeg gjøre det i en liten gruppe.

Vinudilice rosevin Etna vulkanvin_

Naturvin Smak Smaking sommervin Champagne Le petit Beaufort 2010

Le Petit Beaufort 2010

På den annen side kan man drikke. Nyte det. Finne kombinasjoner med mat – og venner. Det er jo det som er selve livet. Ukomplisert – og ikke alltid perfekt.

Noen ganger får man seg en liten reality check. Det skal sies at jeg ikke har vært særlig god til å smake pensumvin slik jeg trenger for å bestå min Diploma-eksamen. En viss oversikt over Frankrike begynner likevel å smyge seg inn som et naturlig resultat av å bo på kontinentet. Tyske rieslinger likeså – selv om det er en lang vei å gå. Sparkling wines, om ikke fra hele verden, så i det minste en god del europeiske. Men ofte blir det sære pét’nater, oransjevin, funky pinot noir og hvite fra obskure franske landsbyer. Men så mye nytelse det er i det! Heldigvis har jeg fortsatt noen venner igjen til tross for at de fleste har en noe annen vinstil enn den jeg liker. De kommer fortsatt på besøk. Jeg bruker mye tid når jeg skal velge vin til en gruppe. Jeg vil jo fortsatt at alle skal hygge seg, like vinen – og komme tilbake!

Jeg var fortsatt i butikken en halvtime før gjestene ville komme. Kontinentet er fint på den måten. Gjestene kommer sjelden til tiden, og det passer godt når du somler som jeg. Det passet også å ha fått litt assistanse på kjøkkenet som var blitt bestukket med  siste rest av den lekre, fyldige Vinudiluce fra I Vigneri på Sicilia denne roséen er verdt sin vekt i gull. Så mye konsentrasjon i en tørr, men fruktig rosé.

Når gjestene kommer er jeg vanligvis fortsatt i jeans. Sminken som var planlagt blir det sjelden noe av. Jeg er beryktet for å unngå duker på bordet. For at ting ikke er ferdig, for å glemme å slå på musikken. For å glemme å holde styr på hvor mange jeg har invitert og gjerne invitere dem til forskjellig tidspunkt. Likevel holder de altså ut med meg. Jeg vil påstå at flere av dem trives i mitt selskap.

Kvelden begynte med full konsensus. To typer bobler. En flott non-dosage crémant fra Alsace og en vanvittig god vintage 2010 Champagne fra Alice Beaufort – Le Petit Beaufort . Crémanten var selvsagt noe enklere enn champagnen, ferskere i stilen. Geschickt Double Zéro var ikke bare svovelfri, men knusktørr og uten noe særlig anslag av autolyse. Bare masse deilig friske, hageepler og sitrus, nesten litt yuzu-aktig og fine,behagelige  bobler som knuste lett mot tennene. Champagnen derimot vakte spontan begeistring med sin deilige kompleksitet. En mykere munnfølelse. Modne glassepler, nærmest litt ferske aprikoser og brioche. De bløte boblene bygget en slags fin bro mellom elementene og den knusktørre finishen kjentes ikke hard selv helt uten noen dosage. Klassisk fulgt av blinis med crème d’Isigny og lakserogn. Kombinasjonen skapte en form for munter harmoni.

En Aligoté fra Vini Viti Vici i Burgund fulgte. Fin på syre, frukt og balanse, og ganske så perfekt følge til den enkle kyllinggryten. Aligotéen får noen ganger det salvieaktige fløyelspreget på toppen. Nesten uforklarlig. En skatt av en liten drue som stort sett blir stemoderlig behandlet. En rest av rieslingen Le Verre est dans Le Fruit ble smakt. Kanskje en av mine favoritter fra Alsace. Moden pink lady, petroleum og en syrestreng som får (de usminkede) øyvippene mine til å blafre. Intet mindre. Jeg gruer meg til å flytte hjem til Norge når jeg smaker slik vin som dette. Så tilgjengelig. Så fransk.

På dette tidspunktet hadde jeg klart å hoppe i skjørtet, sette opp håret uanfektet av min totalt åpenbare mangel på å ha lest Toppen Bechs «Skikk og Bruk».

Det var på tide med en rød. På en eller annen måte må man innom en Pinot Noir i løpet av en slik sommerkveld. Noe florlett, fruktig, floralt.  Les Gaudrettes fremstod for meg som definisjonen på hva som passet anledningen. En godt balansert PN med en frisk syre, en masse rød frisk frukt som kirsebær, tranebær. Nesten det lille hintet av fioler du finner i Burgund. Den sitter lenge i munnen og er rett og slett en av de beste vinene jeg kan få i prisklassen rundt 200 kroner. Jura leverer! Jepp, den har et visst anslag av spontanfermentering, men ikke overdøvende. Litt funky kanskje, kanskje særlig fordi jeg ikke hadde fulgt mitt eget råd og karaflet den et par timer på forhånd.

Naturvin Smak Smaking sommervin_-6

Fin flight

Der jeg fant en duft av levende, rød frukt og funkyness skulle det vise seg at de andre fant (jeg vil påstå en symfoni av) kyllinglever, hestesvette og blodfersk entrecote, rynking på neser og spontane utbrudd av forferdelse, fordervelse – jeg vil si noe nærmest forakt. Men også nysgjerrighet, smilende ansikter og nysgjerrighet. Gjentatte ganger ble vinen luktet, satt tilbake for og luftes litt. Gjentatte ganger brakte den de samme grimasene, de overraskede ansiktene. Forventningene til smak. Gjentatte ganger ble det utbrudd av overraskelse over hvor god den var på smak. Foskjellen mellom nesen og smaken. Hvor levende vinen var.

Kanskje var det både en viss volatilitet, et snev av brett. Men for meg, bare akkurat så mye at vinen føles perfekt levende. En vin med lag av personlighet. En vin som begeistrer meg hver gang. Det var kanskje ikke definisjonen på en vin som skapte perfekt harmoni, ro, og en meditativ stemning den lørdagskvelden. Men likevel var det et eller annet som fikk meg til å føle at opplevelsen var perfekt. Den spontane nysgjerrigheten. Begeistringen som likevel kunne spores. Det var ikke lengre bare jeg som ikke forholdt meg til skikk og bruk. For når rynket du sist åpenbart på nesen i godt selskap og klagde over vinen?

Vi avsluttet med La Sorgas L’Hérétique på Muscat d’Alexandra. En perfekt velbalansert, fruktig og floral vin med god restsødme, ikke altfor syrlig. Det funket godt å la grekerne, mexicanerne og skandinavierne skylle ned de tilslørte bondepikene med denne rock and roll dessertvinen som er akkurat som metal-rockere. Tøff på utsiden, myk og deilig på innsiden.

For å være ærlig. Mezcal kommer man ikke unna på en slik kveld. Men det var mexicanernes skyld.

Når alt kommer til alt er det selskapet som er det viktigste.

Naturvin Smak Smaking sommervin_-7

Sånn kan det altså gå

Naturvin Smak Smaking sommervin_-5

Naturvin Smak Smaking sommervin_-2

Leave a comment

Your email address will not be published.


*


Warning: A non-numeric value encountered in /hermes/bosnaweb12a/b1381/dot.linnjohnsen/public_html/wp-content/plugins/ultimate-social-media-icons/libs/controllers/sfsi_frontpopUp.php on line 63