El Hato y el Garabato

Jeg har et motto som jeg prøver å følge i den grad det lar seg praktisk gjøre. Jeg reiser dit vinen tar meg. Det er ikke alltid det er på den mest konvensjonelle sti – også slik med Arribes. Arribes er en liten vinregion i Spania på grensen til Portugal – akkurat der Douro blir til Duero. I dette området har de drevet med vinproduksjon i århundrer, men det var først i 2007 de fikk tildelt sin DO-status etter tiår med intens lobbyvirksomhet. Hva som skjedde med kampviljen etter at de fikk sitt «kvalitetsstempel», vet ikke jeg. Det som er sikkert er at Arribes fremdeles er en liten vinregion og havner i skyggen av omkringliggende vinområder både på spansk og portugisisk side av elven.

Da jeg dro dit første gang i sommer var det kun Charlotte Allen og hennes Bodega Almaroja jeg hadde hørt om. At det første som skulle skje var at jeg møtte henne på butikken hadde jeg derimot ikke ventet meg. Charlotte har nok ledet fremveksten av de moderne produsentene i regionen gjennom det tiåret hun har holdt på der, og om ikke alt for lenge kommer jeg tilbake til hene.

sin-blanca-2015-arribes-el-hato-y-el-garabato-juan-garcia-4 Heldigvis finnes det etterhvert flere som ønsker å lage moderne, spansk kvalitetsvin i området. De siste årene  en liten klynge av små produsenter som rendyrker de gamle druesortene fra området, håndhøster fra de små buskevinene og forener tradisjon med modernitet gått i gang med friskt mot i den lille regionen på 750 hektar. En av de nyeste er El Hato y el Garabato som drives av ekteparet Liliana Fernández og José Manuel Beneitez. Etter å ha reist verden rundt i mange år hvor José Manuel har jobbet hos renommerte vinmakere som Nieport i Portugal og produsenter i Australia og USA og Liliana har tatt en MBA i vinmarkedsføring er de tilbake til sine røtter i Zamora, og har satt i gang sin egen vinproduksjon fra eldgamle vinstokker hovedsaklig av den lokale druesorten José Garcia. På visittkortene er José Manuel vinmaker, Liliana vintenker.

El Hato y el Garabato

2015 var deres første innhøsting, og i juli fikk jeg være med å smake vinen fra de ulike fatene de hadde den på før den var blandet. Fatene er laget på fransk eik hos gode tønneprodusenter, og mens en liten andel var brukt er de andre av varierende, men relativt ung alder. Juan Garcia var inntil da en vin jeg kun hadde to dagers smakeerfaring med, og det som umiddelbart slo meg var hvor fruktig vinen fremstod til tross for hvor varm regionen virker. Høydemeterne har en finger med i spilet her. De fleste vinstokkene vokser mellom 500 og 800 meters høyde som gir et godt temperaturfall på nattestid. Det andre som slo meg var vinens kompleksitet og julereferansene som umiddelbart traff meg. Nellik og appelsinskall gjorde at den gode fruktigheten føltes frisk og alkoholen avdempet. Deres første røde vin er i hovedsak basert på Juan Garcia, den lokale druevarianten med det maskuline navnet som er så sent modende at du muligens må vente helt til oktober om du skal være med på innhøstingen. Før jeg dro hjem i juli fikk jeg smake vinen nytappet. Det var en vin som gjorde at jeg umiddelbart lengtet etter mer.

Jeg vendte tilbake til Arribes i slutten av september for å være med på innhøstingen. Vi begynte med andre druetyper, men igjen var jeg så heldig å få treffe José Manuel i bodegaen deres, rett etter at han egenhåndig hadde fottråkket et lass med druer som var kommet inn. Jeg var mer enn fascinertFatsmaking Sin Blanca 2015 Juan Garcia Arribes dsc00164 dsc00174 José Manuel forklarer om de lokale druesortene over å høre om hvor raskt druene deres begynte å fermentere. Allerede i løpet av første dag med tråkking kunne han kjenne varmen fra den påbegynnende gjæringen. Jeg angret kanskje litt på at jeg ikke likevel hadde sagt ja til å tråkke litt selv. Men med meg tilbake kjøpte jeg seks flasker til å ha med meg hjem. Og flere flasker til å smake underveis.

sin-blanca-2015-arribes-el-hato-y-el-garabato-juan-garcia-2Sin Blanca 2015

Vinen som er basert på Juan Garcia har fått navnet Sin Blanca. Ikke bare betyr det «uten hvitt». Det er også et spansk uttrykk for å være pengelens, noe de fleste vinmakere opplever i oppstartsfasen som kan være kapitalkrevende å vare over mange år. Etterhvert har jeg fått smakt Sin Blanca som under forskjellige forhold, og noen måneder på flaske har gjort den godt. Det er fortsatt smaken av mørke, modne skogsbær og lukten av roiboos, nellik og appelsinskall som møter meg. Vinen er tung og lett på samme tid. Den har balansen samtidig som den har kraften jeg så desperat ønsker meg av en vintervin.

Spontangjæret, ufiltrert og ærlig, Sin Blanca er en vin jeg håper El Hato y el Garabato klarer å øke produksjonen av fremover slik at de får sendt noe også til det skandinaviske markedet. I dag fins det bare en vin fra Arribes på vinmonopolet. Dessverre er det ikke noe som ligner på Sin Blanca.

 sin-blanca-2015-arribes-el-hato-y-el-garabato-juan-garcia-5

Leave a comment

Your email address will not be published.


*


Warning: A non-numeric value encountered in /hermes/bosnaweb12a/b1381/dot.linnjohnsen/public_html/wp-content/plugins/ultimate-social-media-icons/libs/controllers/sfsi_frontpopUp.php on line 63