Dominio do Bibei – Lalama 2013

2017 var et innholdsrikt år. Kanskje ikke så mye på vinfronten, men likevel. Det er et år jeg legger bak meg som et år jeg neppe vil glemme. Jeg reiste mindre enn jeg har gjort siden jeg var tenåring (klimaet feiret), jeg byttet jobb (glemte å feire), jeg flyttet hjem (feiret med fødsel), og jeg tok rekord i antall timer på sofaen (feiret med en slags mindfullness).

Den store begivenheten ble feiret med Krug – etterfulgt av Jean Paul Brun. Det var hverdag som stort sett ble feiret med Farris, for alt blir tross alt enda bedre med bobler. Det var sene kvelder som ble avsluttet med grüner veltliner fra østerriske vinmakere jeg knapt klarer å uttale navnet på, og jeg lærte virkelig å sette pris på min Coravin. Og faktisk, da regnskapets time kom på nyåret var det visst sånn at jeg hadde hatt gjester, jeg hadde servert middag (som jeg noen ganger hadde laget selv) og jeg hadde delt noen opplevelser med venner og familie på vinfronten som er verdt å ta med seg.

I 2018 blir det også flest hverdager, innsunkne sofaputer og mest dagdrømming om reiser, men jeg håper det også blir flere kvelder med gode venner – og korker fra vinen som definitivt har den største andelen i fjorårets korksamling. Det var ikke åpenbart for meg at den skulle være fra Ribera Sacra.

Lalama 2013

Det er ikke mer enn et par år siden jeg smakte den første gang, men siden den gang har jeg hatt uvanen med å raske den med meg så fort jeg ser den i polhyllen. Men derfra blir det også mer emosjonelt. Egentlig vil jeg helst holde den for meg selv, for denne vinen fra de bratte skråningne til Dominio do Bibei i Ribera Sacra, i det nordvestlige delen av Spania, er virkelig noe av det beste jeg kan tenke meg. Den er saftig, fruktig, og minner meg om en tur i skogen dagen etter en regnværsdag. Det ville være en overdrivelse å si at det er noe jeg opplever særdeles ofte, men jeg kjenner igjen den dampen som ligger over mosen, den friske luften som dufter av skogbunn. Elegant og saftig rødfrukt og skogsbær tilføres kompleksitet av ispedd en solid dose myke krydder. Fløyelsmyke tanniner, mildt parfymert – et hint av fioler, og vaniljestangen som ikke er skåret igjennom, og som bare hinter om forsiktig bruk av eik. Avslutningen. Ikke varm, ikke kald. Misforstå meg for all del ikke, den er ikke lunken. Den bare er – lenge. Og stort mer vin for 220 kroner er det vanskelig å finne i de norske polhyllene.

 

Leave a comment

Your email address will not be published.


*


Warning: A non-numeric value encountered in /hermes/bosnaweb12a/b1381/dot.linnjohnsen/public_html/wp-content/plugins/ultimate-social-media-icons/libs/controllers/sfsi_frontpopUp.php on line 63